Gå till sidans huvudinnehåll

Försmak av tema Satan: 00 av Anna Møller Heger

24 oktober, 2016

Det finnes ti sifre, jeg er fylt med tusenvis. Tall som har festet seg på kroppen, tall kommer fra verden, tiden, øynene; nå er de i meg. Kroppen er både rund og kantete, jeg er null og uendelig. Halv ni er det kveldsmat og medisiner, nullåtteenogtyve går toget, elleve er det samtale, atten er det fellestur, atten er det fotball med alle barna på banen i skogen, atten er det bodyfit i Fitness World, atten er det dagsnyttatten i P2, men jeg klarer aldri å få med alle ordene de sier i radioen, jeg er utenfor frekvens. Jeg våkner alltid nullsekstrettifire, men når jeg sover over, noen ganger, merker jeg at nullsekstrettifire har vært i søvnen, i magen; jeg er allerede mett.

Førsteitolvte, jeg overtar leiligheten, min helt egen andelsleilighet i den byen jeg ville være, tilflyttet, utmattet av kasser og rot, endelig fotfeste. Førsteitolvte, jeg blir innlagt på sykehuset, spesialisert avdeling, låste dører, jeg har et enormt rom med utsikt til øyeavdelingen. Førsteitolvte starter julen, rødt, grønt og lilla, pakkekalenderen i gangen, små filtsokker med alle månedens tall, tolv pakker fra pappa. Innbundet i silkepapir, hengene på tråden som er formet som en måne feil vei, her ser jeg hvor lenge desembermåned varer, hvor mange tall er det til jul. Tiden kan telles i filt. Førsteitolvte flytter jeg fra pappa til mamma, alle uker et sted, en tenårings første opprop, opprør, en smerte gjemt og druknet, han sa aldri han ble skuffet.

Syv var nummeret på fotballdrakten min da jeg var ni, det er det mest uregelmessige tallet, syv befinner seg mellom de runde, trygge sifrene. Syv er kantete i både lyd og form, jeg ønsket at mitt lykketall var syv, men det var det aldri. Jeg sa det, insisterete på at det var mitt tall, jeg må ha den drakten, jeg må bære det tallet på ryggen som en sekk av flaks. Men det var fire, det egentlige lykketallet mitt da jeg var ni var fire. Nå er fire uforenelig, jeg har aldri funnet min firkløver, alle timene jeg har sittet i gresset, håpefull som et barn. Fire er uforutsigbart, jeg vet aldri hva som er under mitt navn.

Tretten er antall piller i løpet av en dag, tretten skal fordeles utover tre måltider, det går ikke opp, men de går inn hver dag, pillene i ulik fasong. Inn og ned, blander seg med alle tallene, den tunge maten, det er ikke rart magen ikke kan fordøye et så avansert mattestykke. Her er ingen lommeregner eller Excel, alle sifrene blander seg i syre og enzymer.

Timene er ikke fløyet, de er stablet, de er satan.

Femtini er blokken hvor jeg bodde, pappaverden annenhver uke. Femtini gjør at maskinen piper i en rytme uten lengde, det lyser rødt, de sier jeg er hvit i hodet, en klype holder pekefingren koblet til maskinen, ledningen kobler mine involler til teknologi. Femtini, sier legen, fremtidig hører jeg, velger mine ord. Jeg fikk aldri sagt farvel til blokken da pappa flyttet, femtini er en gul mur og pannekaker hver fredag, hver fredag i de ulike uker, annenhver fredag er fremtidige pannekaker.

Jeg dusjer nullsyvførti, vannet er velstand som renner fra oven, nullsyvfemti banker neste på listen på døren, jeg kan ikke la vannet forsvinne, jeg må svelge det hele.

Mellommåltidet er overstått nittentolv, det er mange tall i en tykk væske, de renner ned som nuller i svelget. Nittentolv sank Titanic, jeg forestiller meg tungen som et isfjell hvor næringsdrikken treffer med et brak; kullseilas.

Tolv er lunsj, tolv er angst, klokkeslag og makrellitomat, tolv er så bastant som en hammer, og likevel usynlig: Lilleviseren er gjemt bak den store. Tolv er observasjon, tiden det tar fra togstasjonen og hjem. Jeg må løpe for å forsvinne for tallene, gjemmes i sifrenes skygger.

Femten, jeg blir syk femten år gammel, det er den femtende vi møtes. Mine bryster er som femten, en som en strek og en som buler feil vei. De passer ikke på kroppen, akkurat som en og fem vender hver sin vei. Femten blir tvunget sammen, men står igjen som det viktigste. Den femtende.

Ensomheten er to, den er delt og kan aldri bli hel. To er alltid én pluss én, pluss er et enormt mellomrom som spriker i alle himmelretninger, to bøyer hodet som en søkende svane. To er meg, summen og det synlige, og all den tid det tar å skrape innsiden ut av speilbilde. To er primtall og kan bare deles med seg selv og en, ensomhet.

stenarForstår du hva jeg sier når mitt oppkast er ni, som en trompet ned i toalettet, utblåsning av rosa, gul og grønn, det skaper kaos i regnestykket. Ni er forelesning i auditoritet, jeg kom aldri ni, rakk ikke ritualene, og når jeg ligger vrengt på badegulvet tenker jeg på alle de andre som er i auditoriet klokken ni, lyden av kloakk og lukten av ni som aldri kan pusses vekk med fluor.

Førtiåtte, førtini, pærer og epler, trettifire, femiten, bringebær og blåbær.

Nullniførtifem morgenmøte, nullniførtifem jeg er alene i leiligheten, nullniførtifem det ringer ut på barneskolen, nullniførtifem nullnifemogfør jeg må komme meg ut. Nullniførtifem kjenner jeg ansvaret for dagen, alle tallene som må unngås og sikres, de er fastlåste som tatoverte romertall på overarmen.

Tjueto venter jeg søvnen, medisinens oppløsning som sendes rundt i blodbanen, hjerte hjerne hjelp, tjueto vil jeg forsvinne, gå i hvilemodus, passere midnatt i beskyttet tilstand. La sifrene omdannes i nye formasjoner, lag på lag av bilder og tall, jeg vokser utenfor tiden, en hårete datamaskin med ekstra lagringsplass. Hvor skal alle tallene gjøre av seg i denne lille chipen, tjueto må ikke passere uten å ta meg med inn.

Jeg har midnatt under sengen.

Du henter meg på flyplassen femtentredve, blomstene jeg knuger i hånden, du tar min store koffert, vi leier med de ledige hendene. Femtentredve er middag på sykehuset, alle inn i matsalen, stoler som skriker når de skyves inn til bordet, trettentredve betyr mange uforenlige tall, maur på tallerken som flerdobles jo mer jeg ser på dem fra oven, dronningen av maurtua. Trettentredve sluttet siste time i gymnasiet, hvem gikk derfra da.

Enkommaåtte i digitale streker, antall kilometer det tar å gå fra nord til syd på øya. Pappa målte det engang, vi skulle se hvor mange ganger vi skulle løpe frem og tilbake, bare for å vite hvordan tallene hang sammen, tid og lengde, kroppens form skal formes etter tall. Enkommaåtte, det er likevel ikke helt syd, for øya deler seg der, ved bukta i syd, det gule huset, og så må man enten løpe til øst- eller vestsiden. Men østsiden er fjell, svaberg, skog og kratt, vi snur ved bukta, så er det bare frem og tilbake denne strekningen, enkelt og greit, en tredemølle har presset seg inn i barndommens paradis. Sauene ser oppgitt på meg når jeg peser meg gjennom flokken, ingen har noensinne målt deres radius.

Trettiåtte, inn til vannet og hjem igjen, opp gjennom skogen langs bekken, alle hundene og pensjonistene, trettiåtte, det kan ikke bli mere, løper med stoppeklokke, den har tre tider, systemene forsvinner i en utrolig hastighet, uendelig varighet. Jeg kan ikke å se hva den viser før jeg er hjemme igjen, det er for sent, trettiåtte er aldri kun trettiåtte på en stoppeklokke.

Vi skal til St. Petersburg, du ga meg det i julegave, billetter i en konvolutt, et brev jeg ikke kunne lese før senere. Tjuetredjeitredje var avreise, vi hadde snakket om St. Petersburg så lenge, jeg lengtet mest, et akutt behov for noe fremmed og nytt som økte jo mere vi drømte om det, leste om bygninger og historie, årstall, innbyggertall, temperaturen i mars, jeg måtte til Russland, og nå ga du meg det i julegave, jeg som ikke likte julen engang. Du ble redd da jeg gråt, gjorde de utprintete billettene bølgete av salt, vi skulle jo til St. Petersburg, pelslue og vodka. Vi dro aldri, men du kom og besøkte meg den tjuetredjeitredje, med utsikt til øyeavdelingen.

 

Anna Møller Heger är født 1990 i Oslo. Bor i København (siden 2010), studerer Litteraturvidenskab på Københavns Univsersitet, master. Arbeider på Forlaget Basilisk.
 
X